tirsdag 8. februar 2011

Tegneserien Essex County nominert i Kanadisk kåring av fjorårets beste bøker.


Collected Essex County er blant 5 nominerte utgivelser til årets beste bok, Canada Reads 2011, av CBC, Kanadas svar på BBC, eller NRK om man vil.

5 kjente personligheter velger en bok de mener kanadiere flest bør lese, og så stemmes disse over inntil man står igjen med en vinner. Sara Quin, fra indiegruppa Tagan & Sara, har nominert Essex County.

Boka samler tre album, The Essex County Trilogy, av Jeff Lemire:
  • Tales From The Farm, 2008
  • Ghost Stories, 2008
  • The Country Nurse, 2009
Samt to korte tilleggshistorier og noe "bonusmateriale".

Historien er lagt til Essex County i Ontario, hvor også Lemire vokste opp, men i Lemires versjon er det en langt mer magisk realisme der blant annet ishockey binder de heller tragiske fortellingene sammen. Lemire presenterte selv boka for konkurransen.

Både samleboken og de enkeltstående albumene har mottatt flere priser og mye heder og berømmelse.

Desverre var det også den første boka som røk ut av konkurransen. "Jeg er skuffet, men ikke akkurat overrasket," forteller Sara Quin til CBC.

mandag 7. februar 2011

My Norwegian favourites for 2010

Paul Gravett have asked me to write something about the best Norwegian Comics of 2010, as I did in 2009.

I have chosen 5 comics, and 4 of those are new, while the last one is 2/3 reprint.

lørdag 2. oktober 2010

Abumatic 170 revisited...


I 2009 skrev jeg en artikkel om relanseringen av Abumatic 170 til Sauherad JFFs medlemsblad. Desverre ble det ikke noe av det heftet, så artikkelen ble liggende ubrukt. Her er den imidlertid lagt ut til glede for de som er interessert i litt historikk rundt fiskeutstyr.
Abumatic_170.pdf (5,88 MB, 7 sider)

onsdag 17. mars 2010

Norske utgaver av Napp og Nytt


Jeg har laget et bildegalleri på Facebook med forsidene til de norske utgavene av Napp og Nytt.
Napp og Nytt er produktkatalogen til den svenske sportsfiskeutstyrsprodusenten ABU Garcia (tidligere AB Urfabrikken eller bare ABU). Den svenske utgaven kom første gang i 1948, og på 50-tallet kom det også en norsk utgave som har kommet ut årlig siden 1957 om ikke lengre.
Napp og Nytt har hatt en legendarisk status siden den i lang tid også inneholdt gode artikler om både fiskemetoder, kunnskap om fiskearter og ikke minst eksotiske fiskesteder og fortellinger om fiskeopplevelser. Svært mange har også lagt stor vekt på den såkalte fiskebettkalenderen som med utgangspunkt i månefaser ga tips om når det kunne være best å fiske. Det er ikke få sportsfiskere som vokste opp på 60-, 70- og 80-tallet som med glede husker sitringen av forventning når Napp og Nytt kom til butikkene på vårparten.
Det er kanskje bare de første årgangene av katalogen til Skandinavisk Høyfjellsutstyr som har en lignende status blant norske friluftsliventusiaster. Også der fant man artikler som forklarte hvordan utstyr kunne brukes for å høyne opplevelsen.
Årets Napp og Nytt er stort sett viet produkter, men en artikkel finnes det dog, om bruk av moderne agnetterligninger, Gulp! som det heter når det kommer fra Berkley. Derimot er det langt flere tips å finne på hjemmesiden til ABU Garcia. Og når det gjelder produkter så omfattes i dag de fleste varemerkene innen sportsfiskeavdelingen til Jardin, med unntak av Shakespeare som i Norge markedsføres av Nordic Outdoor AS/ Sølvkroken etter at de kjøpte opp Mustads distribusjonsselskap tidligere i år.
Per i dag mangler billedgalleriet forsidene til årgang 1958 og 1975.

mandag 1. februar 2010

Årets tegneseriemammuter

Det nærmer seg Mammutsalg igjen, og her er en liten oversikt over hvilke tegneserier du kan finne der:
Løvene i Bagdad, heftige tegninger og en nærmest filosofisk tilnærming til krig, sett fra dyrenes perspektiv. Anbefalles! 109,-
Den siste musketer, Jason gjør sin helt egen vri på Aleksander Dumas. Elsker du Jason er den obligatorisk (da har du den sikkert allerede, men her kan du sikre deg gave til venner og kjente). 99,-
Buddha 1-3. Alle de tre første binda til gunstig pris. Osamu Tezuka er i Japan omtalt som tegneseriens gud. Her forteller han historien om Prins Siddharta, senere kjent som Buddha. Et av mesterens fremste verk. Obligatorisk i enhver tegneseriekjenners bokhylle! 109,- pr bind.
80 romaner for deg som har det travelt. Svenske Henrik Lange radbrekker 80 romaner til litteraters store fortvilelse eller fornøyelse. Likte du Steffen Kvernelands amputerte klassikere kan dette være noe for deg. 99,-
Skavlans ark. Fredrik Skavlan var i mange år mest kjent for sine tegninger og serier, her finner du flere av dem samlet. 149,-
Pushwagner, et portrett av en av våre fremste kunstnere, som har sitt utgangspunkt i seriemediet. 129 kr
I tilegg finner man bøker av andre som også er mer eller mindre kjent som serieskapere, som: Tove Jansson, Måhns Gahrton, Anna Fiske, Ruben Eliassen, Hilde Kramer, Peyo, Jens Lapidus og Kjersti Scheen.
Det var de bøkene jeg fant som var relevante for tegneserieinteresserte. Det er mulig at det er noen jeg har oversett, og det er også mulig at den enkelte kjede eller bokhandel sper på med eget utvalg.
Årets Mammutsalg starter 22. februar, og var som før i 14 dager. Bøkene som tilbys er omlag 2 år gamle, og årsaken til at de kommer på salg er skatteregler som sier at bøker som er eldre enn 2 år skal skattlegges selv om de befinner seg på lager.

onsdag 20. januar 2010

Nei til våpengarderobe, ja til kontroll!

Begrepet våpengarderobe ble innført i den nye våpenforskriften som kom i 2008, og som ble gjeldende fra og med juli 2009. Begrepet innebærer at man som kvalifisert våpeneier er begrenset til å ha i sitt eie inntil 6 komplette våpen for jaktbruk. Våpen for trening/sportsbruk kommer utenom dette. For samlere finnes det egne regler. Såkalte systemvåpen der man kan ha mange løp til ett våpen teller kun som ett våpen.
For de fleste jegere vil kanskje dette antallet oppleves som romslig nok, men for jegere som driver allsidig jakt, og som ikke ønsker å kvitte seg med gamle våpen når nye kjøpes inn, føles denne begrensningen uforståelig og unødvendig, samtidig som systemet ikke inneholder noen fleksibilitet i forhold til å gå utover dette antallet.
Rent prinsipielt er det også vanskelig å finne noen som helst motivasjon for hvorfor man i det hele tatt skal ha en slik begrensning. Sammenligner man med for eksempel biler, som jo som kjent dreper flere hundre personer årlig, ligger det i dag ikke noen begrensning på hvor mange biler den enkelte person med sertifikat kan ha. Ser man på andre farlige redskaper som kniver, økser og diverse redskaper og verktøy foreligger det heller ingen begrensninger, og heller ikke noen krav til offentlig godkjenning for bruk og oppbevaring slik det gjør med skytevåpen.
Våpengarderoben innebærer i så måte en stigmatisering av norske jegere, og står i sterk kontrast til norsk våpenkultur og –tradisjon, der et edruelig forhold til våpen alltid har vært det gjeldende, og som i dag ivaretas blant annet gjennom Jegerprøven som alle nye jegere siden tidlig på 1980-tallet har måttet gjennomgå, der respekt for våpen og trygg behandling av våpen er de sentrale punkt.
Våpengarderoben oppleves derfor som et tillitsbrudd mellom det offentlige Norge og den norske jegerstanden, der norske jegere antas å ikke selv kunne kontrollere en antatt våpengalskap, med mistanke om tragiske konsekvenser som et mulig resultat av en slik sinnslidelse. Enhver logisk slutning bør imidlertid kunne konkludere med at det holder med ett våpen for å utøve skade på seg selv eller andre, så antall jaktvåpen vil i så fall være fullstendig irrelevant. Det er heller ingen tvil om at personer i spesielle sykdomsbilder med tilgang til våpen utgjør en stor fare for både seg selv og andre, men en våpengarderobe vil ikke i seg selv endre dette farebildet.
Med dagens krav til våpenskap fra første våpen bør faren for at våpen kommer på avveier også være betydelig redusert. I det kriminelle miljøet er det heller ikke jaktvåpen som er mest ettertraktet, men derimot våpen med et langt mer militært preg, som pistoler og halvautomatiske våpen med stor magasinkapasitet. Våpen som heller ikke er lovlige å bruke på jakt, og som i begrenset grad er tilgjengelige på det åpne norske våpenmarkedet.
Et tiltak som derimot ville være av vesentlig betydning ville være at man gjennomførte kontroll av at norske våpeneiere faktisk oppbevarte våpen forskriftsmessig, og at man ved en ny våpensøknad var pålagt et besøk av politiet for å godkjenne oppbevaringen og økningen i antall våpen. En økning i søknadsavgiften ville kunne kompensere for de økte utgiftene som det offentlige fikk med en slik kontroll, og norske våpeneiere ville sannsynligvis ha stor forståelse for en slik ordning.