mandag 7. desember 2009

Fire tegneserier blant tiårets beste bøker

Britiske Times har kåret tiårets beste bøker, og funnet plass til hele fire tegneserier, en av dem er sågar uten tekst!

På 79. plass finner vi Jimmy Corrigan, the Smartest Kid on Earth av Chris Ware som kommer på norsk om ikke så altfor lenge. Boken kom ut i 2000, men er strengt tatt en redigert utgave av serier som går tilbake til tidlig på nittitallet. Men denne samlingen ble Wares store gjennombrudd også utenfor tegneseriens boble. ”The bleak, beautiful story of an awkward middle-aged man’s trip to meet his father for the first time is told in painstaking, diagrammatic strips, rewriting the linear comics rule-book. The New Yorker called it the “first formal masterpiece of [the] medium”, skriver The Times i sin begrunnelse.


Fun Home: A Family Tragicomic av Alison Bechdel (Husfred, Egmont 2007) kommer på en sterk 42. plass. “Bechdel, previously known for her cult comic strip Dykes to Watch Out For, in 2006 produced a memoir about her relationship with her father, a funeral director and closet homosexual. Intricately and elegantly written and drawn, it was a further milestone in the triumphant march of the graphic novel. Alison Bechdel on Fun Home "Of course I’m delighted that Fun Home has met with such success, but it still strikes me as very unlikely that an odd, cerebral story about a lesbian and her closeted gay suicidal mortician father would have struck a chord with anyone but me"


The Arrival av Shaun Tan (Ankomsten, Egmont 2008) er noe så sjeldent som en serieroman uten ord. At den i tillegg havner på 35. plass over tiårets viktigste bøker må sies å være enda mer ekstraordinært! ”The Australian illustrator Tan delineates the strange, sad experience of immigration in stunning, sepia-toned, exquisitely detailed, wordless panels. An imaginative triumph, and every home should have one.” Skriver The Times, hverken mer eller mindre!


Men det mest bemerkelsesverdige er nok at Marjane Satrapis Persepolis (No Comprendo Press, 2005) havner på 2. plass på lista over tiårets beste bøker, før Barak Obama selvbiografi, men etter Cormac McCarthys The Road. ”With its feisty, irresistible heroine and shapely, naive style, Satrapi’s comic-book account of her childhood during the Islamic Revolution in Iran is hugely enjoyable — and an essential, humanising eye-opener on a little-understood country. From an interview with Oprah Winfrey, 2007”


Sånn for kuriositetens skyld så kom også Per Pettersons Ut og stjæle hester med på lista som eneste norske bok, på 68. plass. ”Superb Scandinavian noir”, kaller The Times den. 9/11 Rapporten er også med på lista, og siden den også er kommet i tegneserieform kan man kanskje tilskrive den på lista over serier? Bestselgere som Harry Potter, Twilight og Da Vinci-koden er også med. Den siste klarer kunststykket å havne både på tiende plass over de beste bøkene, og å topp lista over tiårets verste bøker


Også andre har laget lister: The Amazing Adventures of Kavalier & Clay av Michael Chabon topper lista over tiårets beste romaner hos Paste Magazine. Boka vant Pulitzerprisen i 2000, og omhandler det jødiske serieskapermiljøet i New York på slutten av 30-tallet og begynnelsen av 40-tallet, med klare referanser til virkelige personer og hendelser. Paste Magazine har sin egen tegneserieliste også, og på toppen der finner vi Blankets av Craig Thompson (Tepper, Egmont 2007), som også er på 7. plass på deres liste over de beste romanene.

lørdag 28. november 2009

Lettere å jakte på rett sted


Å holde seg innenfor det jaktterenget en har leid er ikke en altfor lett kunst, vanligvis krever det en del trening med kart, og gjerne mye lokalkunnskap. Som oftest løses det med at man oppholder seg trygt innenfor grenseområdene. Nå kommer imidlertid kart med eiendomsgrenser til Garmin GPS, og da bør man ha større mulighet for å holde seg på rett side av grensene, selv når man beveger seg i nærheten av grensene for jaktområdet.

Det er UglandIT som leverer minnebrikkene som inneholder eiendomsgrenser (og mye annet). Hver kommune har sin brikke, så jakter man i flere kommuner, så må man altså handle en brikke per kommune. Hver brikke koster i underkant av 1000 kr. Brikkene er kompatible med de fleste nyere Garminmodeller med kartvisning.

Jeg har ikke selv prøvd disse karta, så jeg vet ikke hvor lett det er å bruke det, eller om det lar seg kombinere med topografikart (der eiendomsgrenser kan vises som for eksempel ruter). Men uansett er det lovende for de av oss som vil være på rett side av både loven og eiendomsgrensene.


Gratisprogrammer


Garmin, som i praksis er enerådende på markedet for håndholdte GPSer etter at Magellan trakk seg ut, har støtte for å lage rasterkart til sine nyere modeller via Google Map. På den måten kan man benytte seg av kommunale on-line-tjenester for å lage kart med eiendomsgrenser, og lage sitt eget jaktkart for sin GPS. Men dette krever selvfølgelig en del tekniske ferdigheter. Minuset er at siden det er raster og ikke vektor, blir kvaliteten dårlig ved skalering. Rasterkart funker også bare for Colorado, Oregon og Dakota-modellene.

Har man ikke tatt seg råd til å kjøpe kartbrikker til Garmin GPS, så finnes det nå også gratis kart å få tak, foreløpig uten høydekurver, men sammen med et vanlig papirkart (som man likevel alltid skal ha med), så er dette en grei løsning. Det er laget et kart over veier, og to turkart, ett for vinter og ett for sommer.

Det eneste jeg savner nå er dybdekart over norske vann, slik at man kan analysere seg fram til gode fiskesteder. Men da begynner det vel kanskje å bli litt vel mye juks og fanteri for enkelte…

fredag 20. november 2009

Wilderness chic i Akersgata


Akersgata har de senere åra fått status av å være en eksklusiv handlegate med egne butikker for merker som Mulberry og Luis Vuitton, og ikke å glemme Moods of Norway. Siste merke som etablerer eget utsalg er tradisjonsrike Norrøna Sport. I en invitasjon som er sendt ut til abonnementer på nyhetsbrevet deres, så lokkes det med Datarock, Norrøna-profiler, fingermat og musserende drikke.

Fra tradisjon til innovasjon til motekonfeksjon

Norrøna ble startet opp av Jørgen Jørgensen i 1929. Også dagens leder heter Jørgen Jørgensen, og er fjerde generasjon Jørgensen som leder firmaet. Han er også største eier i Arktis Holding AS som er heleier av Norrøna.

Fram til 70-tallet var Norrøna en relativt anonym utstyrsprodusent, men med et godt renommé. I 1971 overtok Ole Jørgen Jørgensen firmaet og under hans ledelse endret det seg til å bli det ledende og mest innovative kvalitetsmerket blant norske utstyrsprodusenter for friluftsliv. De var tidlig ute med tunneltelt, anatomiske sekker og å benytte seg av Gore-Tex. Samtidig var de blant de første produsentene som gikk tilbake til å bruke 100% bomull i ekstremklær etter at trenden i mange år var å benytte tynne blandingsprodukter som nok var lette og behaglige, men som ikke holdt mål når det stormet som verst på fjellet.

Utover på 80- og 90-tallet faset de ut soveposer og telt fra sin produktportefølje, og det faktum at sekker og bekledning var funksjonelle men kanskje ikke spesielt trendy, samt at de holdt en svært høy prisstruktur gjorde at Norrøna ble sårbare når nye og mer stilorienterte varemerker i samme kvalitetssegment kom til Norge rundt tusenårsskiftet.

I 2005 overtok så fjerde generasjon Jørgensen og han fullfører moderniseringen som var startet noen år tidligere med satsning på flere segmenter og utvikling av Norrøna til et mer livsstilorientert merke. Åpningen av egen merkevarebutikk, eller Flagship Store som det nå heter på fagspråket (hva skjedde med Brand Store?), er en del av denne omleggingen.

Kvaliet og trend

Mitt inntrykk er at det tidligere kvalitetsstempelet som Norrøna hadde, nok ikke er like tydelig i dag. Sportsbutikker melder at det er minst like mye reklamasjon på Norrøna som langt billigere merker, og det er ikke lenger noen vesentlig forskjell på for eksempel Norrøna og Bergans verken på kvalitet eller design. Bergans var mye tidligere ute med å flagge ut produksjonen enn Norrøna, men fikk et heller frynsete rykte når det gjaldt søm og stoffkvaliet. I de senere år har Bergans løftet seg, mens Norrøna ser ut til å ha blitt noe slappere. Derimot har Norrøna markedets beste kundeservice og praktiserer fremdeles en uoffisiell livstidsgaranti.

Fremdeles har imidlertid Norrøna mange gode produkter. Spesielt synes jeg den nye Signatur-serien fra Bjørn Ousland ser interessant ut. Av de øvrige produktene er det nok kun Recon og Dovre jeg mener at holder god gammel Norrøna standard. På de øvrige jakkene er det konsekvent brukt eksponert glidelås, en trend som særlig kanadiske Arc’teryx har gått i spissen for, og som i mine øyne gjør dem beedre egnet i bygater enn på fjellet. Glidelåser har en tendens til å ryke når man minst trenger det, og da hjelper det ikke om den var aldri så vind og vanntett før den gikk skeis.

For den Wilderness chic-orienterte er imidlertid Norrøna blitt ganske så akseptabel. Enkel design og sterke farger er blitt varemerket. Modellene har gjerne kort levetid, ofte bare en sesong før de endres, får andre farger eller rett og slett forsvinner. Allværsjakker er rett og slett ikke hva de pleide å være. Gamle modeller som Trollveggen er fremdeles med i vareutvalget, selv om jeg nok heller ville hatt 1999-modellen enn 2009-modellen om jeg skulle velge adekvat bekledning for fjellet og ikke Akergata.

torsdag 19. november 2009

Heftig Ambassadeursamling


Fått stor julebonus? Her er noe som man kan bruke pengene på: Ambassadeur Exclusive Collection. 75 skap skal lages og selges for om lag 25 000 svenske kroner. Skapet kan monteres på vegg, stå på eget stativ eller settes på et bord. Det har innebygd spot-lightbelysning, og hver snelle får et eget stativ i blått krystall fra Orrefors designet av Ulrika Hydman-Vallien. Nøkkelen til skapet er selvfølgelig montert på en gullbelagt nøkkelring formet som en 7 grams Toby-sluk.

Og hva inneholder så skapet? Jo, to av snellene er designet eksklusivt for nettopp denne samlingen. Begge er klassiske Ambassadeur 5500 C (altså lik den originale gullsnella), med detaljer i 24 K gull og i henholdsvis rødt og sølvfinish på sidedekslene. Disse blir kun laget i det antall skap som produseres, og leveres henholdsvis til våren og til høsten.

Den tredje snella er også en spesialutgave av gullsnella, nemlig 5500 C Akvavit Edition som kommer med hvite sidedeksler og 4 akvavitglass fra Orrefors med sandblåst logo. Denne snella er i samme serie som Cognac Edition og Whiskey Edition, og selges seperat for 5000 i Norge. Totalt vil om lag 300 eksemplar av denne spesialutgaven lages, siden den også inngår i denne samlinga så er det grunn til å tro at den vil bli noe vanskligere å få tak i enn de tidligere utgavene. Denne gang er altså snellefargen hvit, og jeg må si at det kanskje er den lekreste varianten jeg har sett til nå.

Den fjerde snella er en Ambassadeur Mörrum ZX 1600 IVCB-4, som i hvert fall i store deler av verden er en ny snelle, men som har vært i salg i Japan allerede et par år. Den bygger videre på Mörrumserien som vel ble lansert i 1999 om jeg ikke husker feil, og er vel å regne som toppsnella i ABUs Ambassadeur-program. Normal utsalgspris er ca. 4500 kr, så selv om dette ikke er en spesialutgave er den likevel i samme prisleie.

Siste snella i samlinga er en topptrimmet, Factory tuned som de kaller det i Sverige, Ambassadeur 5600. ABU har de siste åra tilbudt trimmesett for Ambassadeurer, og dette er et eksempel på hva man kan klare på deres trimmeverksted. På ABUs svenske hjemmeside kan man laste ned et bestillingsskjema for trimming. Også andre aktører, som UT reel Technology, tilbyr trimming av Ambassadeur. Ved trimming oppnår man enda lengre kastelengder, men det krever også at man har en relativt stødig teknikk, for vi snakker om ekstreme prestasjoner.


Skapet er i utgangspunktet laget spesielt for forhandlere som ønsker å profilere de mest eksklusive Ambassadeur-modellene, men skapet vil også være til salgs for ”vanlige” folk. ABU har laget en egen presentasjonsvideo for forhandlere som sier litt mer om skapet.

Tradisjon med spesialutgaver

ABU har i mange år laget spesialutgaver av sine Ambassadeur-sneller, av mange ansett som fiskesnellenes Rolls Royce. Et renommé som de fikk når den første Ambassadeuren kom på markedet i 1952. Den gang var den markedets dyreste fiskesnelle, men også den teknisk mest avanserte. I 1965 kom gullsnella, som både var den første med ekstra solide messinggavler og kulelager. At den ble laget i messing og ikke aluminium hadde sin forklaring i at det var lettere å forgylle messing enn aluminium. Den første utgaven var 5000, siden har 5600 og 5500 vært basismodeller.

Av de senere års spesialutgaver er det naturlig å starte med spesialutgavene basert på de tre mest populære høyrehåndsutgaver av Ambassadeur, Golden Collection LH, siden de også er i skap. De ble laget for det tyske markedet i 200 eksemplar, kom med forgylte detaljer og altså i eget skap. Modellene var klassikeren 5001, 5601 C4 og Record 51. De tidligere nevnte Whiskey og Cognac-utgavene av gullsnella er blant de mest profilerte. Til fotball VM i 2006 ble den såkalte Svenske-snella eller VM-rullen lansert, en gullbelagt utgave av 5600 C4 i svenske flaggfarger (og medflagg). I 2008 ble det også laget en gullutgave av 2500 C med samtlige utgaver av Napp och Nytt vedlagt på CD-ROM. Til 50-års jubileet for Ambassadeur ble det i 2002 laget en replika av den første Ambassadeuren basert på lageret av reservedeler på Svängsta-fabrikken. Denne og årets toppmodell av Mörrum ble levert i gaveeske i teak.

Man kan undres over om dette er et forsøk på å melke samlermarkedet som gjør at man lager slike eksklusive utgaver. Forklaringen er nok langt heller at ved å produsere slike versjoner stadfester man myten av Ambassadeur som multiplikatorenes Rolls Royce, noe som i neste omgang gir mer prestisje til de øvrige modellene. Markedsføring med andre ord. Det skal svenskene ved ABU ha, de har alltid vært gode på markedsføring, ikke bare ingeniørkunst. At man nå under finanskrisen faktisk har klart å øke markedsandelen og selge flere Ambassadeurer enn noen gang er nok et bevis på at vet hva de gjør.

Håndlaget

Så vidt jeg vet er det vel bare Gullsnellene, Mörrum og 1500/2500 seriene som fremdeles håndlages i Sverige, de øvrige klassiske Ambassadørsnellene blir produsert på samlebånd i Svängsta. Totalt produseres det mellom 350 000 og 550 000 sneller hvert år i Sverige, fordelt på omlag 120 modeller.

Ambassadeur Revo-snellene blir derimot laget i Korea eller Kina, og det samme gjelder de nye billigseriene Kalex og Orra, samt havfiskesnellene Seascape, men disse benytter heller ikke Ambassadeur-navnet.

Alle har imidlertid emblemet som sier at ABU er leverandør til det svenske kongehuset. Det spørs om ikke nettopp hoffleverandør-stempelet er deres viktigste varemerke.

mandag 16. november 2009

Tidenes flotteste katalogforside?


ABU hadde i perioden 1971 til 1981 engasjert hovedsaklig svenske kunstnere til å lage omslagsbilde til deres årlige produktkatalog Napp og Nytt. I 1979 var det Tjeerd Ackema som fikk oppgaven. Oppgaven ble løst på brilliant vis med en fabulering over emnet å fiske. Redaktøren (Dan Åslund) fant det dog betimelig å beskrive det slik: "Det er kanskje litt eventyrpreget, men har noe av den charmen som vi sportsfiskere kjenner." I mine øyne ett av de flotteste katalogomslag jeg har sett! I likhet med de øvrige omslagene fra denne perioden var det å få kjøpt i signert utgave for 100 kr i størrelse 50 x 70 cm. Kun 500 eksemplar ble laget av dette trykket. Skulle likt å ha ett av dem ja!

Tjeerd Ackema vet jeg ikke så veldig mye om. Han er/var født i Nederland i 1929. Var elev under M. C. Escher. På et eller annet tidspunkt flyttet han til Sverige hvor han virket både som illustratør og lærer, sansynligvis i Malmö. Jeg har sett en liste over bøker han har illustrert, og basert på denne så var han aktiv i Sverige fra midten av 50-tallet til slutten av 80-tallet.

tirsdag 10. november 2009

Shimano med karbonsneller


At Shimano kommer i 2010 med nye sneller er ikke noen nyhet i seg selv, vanligvis er det flere nyheter hvert år. Den kanskje største nyheten i 2010 er at Twin Power igjen er snelleserien under Stella, hvilket betyr at Aspire forsvinner som snelle-modell. Ikke nok med det, de er også fremstilt delvis i karbon!


I Norge har Aspire kun vært tilgjengelig i 3 modeller med bakbrems (1500 RA, 2500 RA og 4000 RA), men har i alt bestått av 7 modeller, 3 med forbrems, og 4 med bakbrems. Serien ble lansert i 2007, og har såvidt jeg har fått med meg kun vært tilgjengelig på det europeiske markedet. Serien har vært ansett som den mest avanserte med bakbrems på markedet, og selv har jeg brukt 1500-modellen siden 2007 og er svært fornøyd så langt. Det burde være mulig å få gode priser på Aspire-sneller nå siden det er en utgående serie. Bl.a. så selges de til godt under 1500 kr flere steder, mot 2499 som anbefalt utsalgspris.
Aspire erstattes av Twin Power Ci4 som kommer i seks utgaver, 2 med frontbrems (FA) og 4 med kombinert front- og bakbrems (RA). Det ser ellers ut til at frontbremsutgaven kun har rotor i Ci4-legeringen, mens kombi-utgaven og har selve snellehus i denne legeringen som er ny av året, og som består av en blanding av karbon og polyamid, utviklet fra Shimanos sykkelavdeling. Selv har jeg noen ABU-sneller fra 80-tallet med syntetisk legeringer (Abumatic 460 og Ambassadeur Ultra-mag I) og det eneste som er å utsette på dem er at de får en matt finish etterhvert, med en slags hvit oksydering på den sorte plastoverflata. Vanlig plastikk-polish for bil hjelper imidlertid med å holde dem fresh har jeg funnet ut. Shimanos sneller ser imidlertid veldig glansa ut på bildene, så jeg antar at de har fått samme overflatebehandling, altså lakkering, som de øvrige snellene deres. Foruten Twin Power så kommer også snelleserien Rarenium i en egen Ci4-variant som i likhet med Twin Power RA har både rotor og hus i Ci4. Bremssystemet som Twin Power Ci4 RA benytter kalles Tri-Drag, sansynligvis fordi det både har justering framme og bak, samt såkalt Fightin' Drag. Twin Power Ci4 har 8 kulelager, mot 7 i Aspire RA og Twin Power XT FA. Twin Power XT RA har 6 kulelager, mens Aspire FA som altså ikke har vært markedsført i Norge også har 8 kulelager.

De leveres i størrelsene 1000 (kun Rarenium), 1500 (kun TP RA), 2500, 3000 (ikke TP FA) og 4000. Samtlige sneller blir å få kjøpt i Norge, til en svært stiv pris. 4999 kr for frontbremsutgaven av Twin Power Ci4 og 2999 for kombibremsutgaven av samme, samt Rarenium. Prisen er lik uansett størrelse på snellene.



Shimano startet forøvrig opp sin fiskeavdeling i 1970, så det burde tilsi et 40-årsjubileum neste år. Høyst sannsynlig utsettes det imidlertid til 2011 siden deres første produkt, haspelsnella DUX, ikke kom før i 1971. I 2011 er det også 30 år siden Shimano ble kjent for norske sportsfiskere gjennom Hørgård, som da introduserte multiplikatorsnellen Bantam på det norske markedet. Siden 1993 har Normark representert Shimano, og etter oppkjøpet av Elbe i 1999 har det vært via Elbes apparat i Norge. Takket være samarbeidet med Rapala-konsernet (som eier Normark) har Shimano etablert seg i toppen av markedet, først og fremst innen haspelsneller. Shimanos haspelsneller har stort sett vunnet det som har vært av tester de siste åra, uavhengig av prisklasser.

lørdag 7. november 2009

Graphic Books best sellers, part I

Comments on the New York Times best seller list Graphic Books November 5th, 2009

Hardcovers


Interesting to notice that the Hardcover list is filled with either adaptions or genre work. The Joker is popular as well it seems, holding three places in a row from 6th to 8th (where we even find the classic tale of Jokers origin: The Killing Joke). The must read on the list is of course The Book of Genesis by Robert Crumb and Pride and Prejudice by Butler and Petrus. The cover of the latter is worth the price alone! Four of the titles is new on the list.



Paperbacks


The paperback list is a tiny bit more diversed. Two more Alan Moore classics, Watchmen and V for Vendetta as well as another classic from the 80's Arkham Asylum by Morrison and McKean. Jeph Loebs Batman tales The Long Halloween and Hush is also considered classics by some. Those titles is half the list alone! A rather conservative selection. The only non-genre work is of course Logicomix, one of the most interesting comics from 2009. Of the other titles is it worth to mention The Umbrella Academy by writer (and My Chemical Romance lead singer) Gerard Way and artist Gabriel Bá. A bizarre take on the superhero team comics. No new title on the list.

Manga

The Manga list is far more fresher. Half the list is new titles, and of the other half tree titles are in their second week. Tsubasa, Reservoir chronicle is the only title with two volumes on the list. Yu-Gi-Oh! R and Soul Eater are the titles with lowest volume numbers (1) while Naruto is the title with the highest volume number (46). Two titles stands out from the rest by originality: Death Note: L, change the WorLd is in fact a novel and not a manga. It is also an adaption of the movie by the same name, a spin-off of the original manga. Maximum Ride is a manga style adaption of the book series by american writer James Patterson, illustrated by korean Manhwa artist NaRae Lee.

torsdag 1. oktober 2009

Nok en jakt-tabbe fra VG

Det er ikke lenge siden VG presterte å hevde at Stoltenberg skjøt tamrein før de nå begår nok en flause, denne gangen hevder de 4000 elger i Norge skadeskytes.
I tilfellet Stoltenberg var det snakk om at reinsdyret som Stoltenberg skjør under sin jakt i Rendalen var tamrein, mens det eneste de kan si som støtter opp under den saker er at en flokk tamrein ble flyttet dit på 1920-tallet, altså nærmere 90 år siden. Saken er den at med unntak av reinen på Hardangervidda og tilknytta områder, så er samtlige villreinsdyrflokker i Sør-Norge i utgangspunktet satt ut og basert på tamrein.
Når det gjelder skadeskyting så høres 4000 elger helt vilt ut, ikke bare bokstavlig talt. NJFF stiller seg kritisk til påstanden, og jeg må si at jeg reagerte med stor undring på tallet sjøl. Det er faktisk godt over 10% av alle elger som felles i landet.
Jeg har ikke mange elger på samvittigheten, seks eller syv, og bare en av disse trengte et ekstra skudd fordi det første ikke var dødlig. Som Jegerprøveinstruktør er jeg også opptatt av å formidle at man som jeger alltid skal være sikker på å avgi fellende skudd, men av en eller annen grunn kan man risikere at man trenger mer enn ett skudd for å felle dyret. Uansett er det en god regel å alltid skyte minst to skudd mot dyret, og av de elgene jeg har skutt har jeg brukt flere skudd enn nødvendig, rett og slett for å være helt sikker på resultatet. Det er ingen stas i å se et dyr lide, og et velrettet skudd som medfører brå død gir en tilfredsstillelse for oss som jakter, som da vet at vi ikke har påført unødig lidelse. Men selv et dødlig skudd i hjerte eller lunge innebærer ikke øyeblikkelig død. Av og til kan dyret springe nærmest uanfektet videre, pumpet så full av adrenalin at det knapt nok merker skuddet. Vanligvis ligger det inntil 50 meter unna, og i sjeldene tilfeller 2-300 borte. Det innebærer ikke at dyret er skadeskutt.
Skadeskyting er i mine øyne det at man skyter mot en elg, men skuddet er ikke dødelig. Lovverket er klart i slike tilfeller og man har da plikt på seg til å anse dyret som påskutt. Man skal da avslutte all annen jakt og starte ettersøk. I praksis er det slik at man skal vente minst ett par timer med å starte ettersøket for på den måten å begrense søket. Setter man i gang med en gang kan det påskutte dyret, spekket med adrenalin, kunne reise langt av gårde. Venter man vil det snart finne et sårleie, og svært ofte finner man da også dyret liggende på sårleie, ofte i nærheten av vann eller på høydedrag der det kan ha oversikt, litt avhengig av hvor alvorlig skade skuddet har gjort. Ettersøk er imidlertid noe av det mest krevende man utfører som jeger, og stiller store krav til kunnskap om vilt og sporing. Likevel er det slik at man stort sett finner de elgene som man leter etter. Av og til kan man friskmelde elgen og konstatere at den er uskadd, men som oftest finner man den død eller klarer å avlive den. Jeg har også opplevd å avlive elg som vi antok at var skadeskutt, men som ved slakting viste seg å kun ha et skudd i seg.
Det kan virke som om NJFF kun anser de påskutte elgene man ikke finner som skadeskyting, og i såfall er det knapt nok 1% som er skadeskutt. Det er en vel så kraftig påstand om den forskerne som VG har pratet med legger fram. Mitt jaktlag har de seneste 10 åra skutt nærmere 160 elger. Jeg tror vi har hatt 6-7 ettersøk, der to elger ikke ble funnet, og den ene var garantert påskutt og skjelett ble sansynligvis funnet et par år senere. To tilfellene var elger som var påskutt men ikke truffet. I det ene tilfellet ble dyret likevel altså felt. I vårt tilfelle er altså skadeskytingsprosenten nærmere 5%. Anser man at skadeskyting også innebærer at elgen går videre etter å ha blitt påført et første skudd, men felles få minutter etterpå enten av samme jeger eller en annen på laget er nok prosenten endel høyere, men det mener ikke jeg er å regne som skadeskyting.
Når dette er sagt så er det viktig å sette et kritisk lys på jakt generelt og skadeskyting i særdeleshet. Likevel gjør VG en stor tabbe ved å ikke kritisk sjekke sine saker, og man kan jo få lyst til å spørre hvor etteretlige de andre saker de har, virkelig er.

onsdag 30. september 2009

Haren er utrydningstruet

Jeg er over gjennomsnittet interessert i harejakt. Det ligger til familien. Far min har hatt flere harehunder, fordelt på mange raser: Finskestøver, Hamiltonstøver, Dunker, Schweitserstøver og Hygen, samt blandinger med bl.a. Luzernstøver. Og da vet jeg ikke om jeg har fått med alt. De siste 10 åra er det imidlertid Hygenstøvere som har blitt brukt.

Harehunder er drivende hunder, og utelukkende støvere. I følge norsk lovverk er drivende hunder beskrevet som: Løs på drevet halsende hund, altså at den gjør når den er på sporet av en hare, eller loser som det heter i harehundterminologien. Jegerne kan utfra losmålet si hvor langt etter haren hunden er, eller hvor nøye den klarer å følge sporet.

Harejakt er tradisjonsjakten par excellence her i landet. Den ble introdusert av tyske offiserer og gruveingeniører som kom til Norge under dansketiden fra 1600-tallet og framover, og mange av termene som benyttes har sitt opphav i det tyske språk, som nevnte los av det tyske ordet for løs, som altså indikerer at nå er haren på beina og hunden halsende etter. Et annet velkjent begrep er dot, som benyttes når haren har falt, og som er en fornorsking av det tyske ordet tot, som betyr død.

Harejakta har gjennomført noe av en klassereise. Fra å være forbehold overklassen, gjerne utført som overdådige selskapsjakter på Østlandet, har det i dag en traust og sidrompa status. Mens dagens overklasse foretrekker rype- og storviltjakt på eksklusive vald, er unge jegere opptatt av mer actionprega jaktformer der man tross alt kan få flere skuddsjanser. For det er en kjensgjerning at haren nærmer seg rødlista med uhyggelig stor fart. Jaktstatistikken forteller at det i fjor ble felt under 20% antall harer sammenlignet med toppåra på 80-tallet. Altså en nedgang på 80% på 20 år. Det er dramatisk! Dessverre utløser ikke dette noen alarmer blant bevilgende myndigheter ovenfor forskerne, noe Nationen kunne melde ved jaktstart. Et annet resultat er at færre jakter hare, og dermed står våre nasjonale harehundraser i fare for å dø ut, i første rekke Hygen og Haldenstøver kan siste nummer av Jakt & Fiske melde.

Som pasjonert harejeger er det deprimerende å se hvordan harebestanden har utviklet seg. Selv har jeg ikke skutt mer enn to harer på 15 år i det området jeg jakter mest i. Jeg mener at jeg med fullt belegg kan hevde at det er minst 10 ganger så mye elg i området som det er hare. Det er mildt sagt ulogisk at en plasskrevende art som elg skal være så dominant sammenlignet med hare.

Hva er så årsaken til dette? Det finnes et uttall teorier. Sannsynligvis er det mer enn en årsak. Her er noen av teoriene som er blitt nevnt:

  • utkonkurrering av storvilt som elg og hjort

  • Stor predasjon av sterkt voksende rovdyrarter som gaupe, rev og mår, samt ikke jaktbare rovfugler som kongeørn og musvåk

  • Vanskelig klimaforhold, bl.a. flere snøløse perioder vinterstid som gjør haren mer synlig i sin vinterdrakt

Jeg har vel selv mest tro på de to siste faktorene, da den enorme bestanden på åttitalet falt sammen med at revebestanden var langt nede på grunn av skabb, og andre rovdyr var langt mer sjeldne enn i dag. Jeg mener å tolke at fra ”rovdyreksplosjonen” på nittitallet tok til så har haren hatt en nedadgående tendens. I første omgang så ser det derfor ut til haren i dag er utsatt for en langt sterkere predasjon enn tidligere, kombinert med at klimaendringer gjør den svakere stilt i kampen for å beskytte seg.

Skal de kommende generasjoner også kjenne spenninga når harelosen nærmer seg holder det imidlertid ikke med teorier, da må man vite, og sette inn nødvendige tiltak for å sikre at harebestanden kan stabilisere seg og helst vokse til tidligere nivåer.

tirsdag 29. september 2009

Hva innebærer det egentlig å ta tegneserier på alvor?

«Tar tegneserier på alvor» er vignetten jeg bruker på Seriekritikk.no. Men hva betyr egentlig det i praksis?

På siden «Om Seriekritikk.no» har jeg under overskriften Formål, filosofi og verdier beskrevet hva jeg prøver å oppnå med nettstedet. Av særlig interesse er følgende setning: «Til grunn ligger et positivt syn på tegneserier, der selve mediet i seg selv er større enn det enkelte verk eller den enkelte utøver.» Med det mener jeg at ideen Tegneserie, eller det potensiale som tegneseriemediet rommer, er det jeg anser som vesentlig. I neste avsnitt kommer så ambisjonen min: «Derfor vil den kritikken som man finner her fokusere på i hvor stor grad den enkelte serien utnytter det potensialet som mediet gir serieskaperen, og hvilken kunstnerisk kvalitet som gjenspeiles gjennom dette.» Hvorvidt jeg i det hele tatt er i nærheten av å formidle noe slikt overlate jeg til andre å bedømme, men så lenge jeg har skrevet om serier har det vært en målsetning for meg å vise at tegneserier er noe langt mer enn hva man ser gjenspeilet i det enkelte verk.

Tradisjonelt har tegneseriekritikken hatt det motsatte standpunkt, nemlig at mediet i seg selv er lite interessant, og at de enkelte verk uttrykker mediets egenverdi. Ergo havner man lett på det standpunkt at tegneserier er søppel fordi så utrolig mye som er utgitt av tegneserier har en lav om noen egenverdi utover tidtrøyte. For å problematisere dette eksempelet så kan det selvfølgelig også gi det motsatte resultat, nemlig at man kun liker noen spesifikke serier fordi disse gir en gode leseopplevelser, mens man overser serier som avviker fra hva man er vant til. Dette siste standpunktet er utvilsomt det mest utbredte, også i tegneseriemiljøet som sådan, og er også forståelig ut fra en serielesers synspunkt.

Jeg tror at årsaken til at jeg har et annet utgangspunkt er at jeg tross alt startet som en serieskaper, selv om det vel er å ta det langt å hevde at jeg noen gang har kommet lengre enn amatørnivået når det gjelder å lage serier og leve av det. At jeg allerede i tidlig alder lot meg fascinere av hvor stor variasjon det var i tegneseriemediet er også vesentlig. Hovedårsaken er nok ukebladet Tempo som jeg oppdaget som åtteåring og som jeg i dag har en komplett samling av (ikke bare av rent nostalgiske årsaker). Her blandet man genre og uttrykk over en lav sko, humor og spenning, karikert og realistisk, western og motorsport. Det meste var representert. Et annet spennende aspekt var at siden bladet var blant de få som oppga serieskapernes navn, kunne man se at særlig forfatterne gikk igjen, og at de mestret flere typer serier. Det gjør at man tidlig fikk forståelsen av at tema og uttrykk er uavhengig av tegneseriemediet og serieskaperne. Oppfattelsen av kvalitet er selvfølgelig annerledes over 30 år etter, og i rettferdighetens navn er det langt mellom de store kunstneriske høydepunkta i Tempo om vi blar i de gamle ukebladene i dag. På den annen side er jo Tempo hyllet av flere for sine gode leseopplevelser, bl.a. i Slyngel og av Jokke. Nå det er ingen grunn til å tvære mer ved det, jeg får heller komme tilbake til Tempo i en omtale, men det vesentlige er at jeg mener at det er et av mine utgangspunkter, ved siden av bakgrunnen som serieskaper. For som serieskaper søker man gjerne inspirasjon, særlig i en innledende fase der man kanskje er på søken etter et eget uttrykk. Jeg oppdaga voksenseriene på midten av åttitallet, en oppdagelse som fant sted sammen med min egen senpubertet (i den grad en mann noen gang kommer ut av puberteten) og etableringen av begrepet serier for voksne i Norge. I denne perioden kom det flere serier som i dag har høy klassikerstatus, og som ga meg utrolig mange gode leseopplevelser og bare forsterket inntrykket av at mediet nærmest var grenseløst.

Problemet med et standpunkt av den typen jeg har omkring tegneserier er at utgangspunktet er udefinerbart og for mange blir kanskje det uklart og vanskelig å forholde seg til. Men nå er ikke mitt forsøk på å skrive om tegneserier et vitenskapelig forsøk på å forstå tegneseriemediet, men en heller et forsøk å beskrive leseopplevelser, relevant kunnskap og en kvalifisert men helt subjektiv vurdering av de kunstneriske kvaliteter slik jeg oppfatter dem. Jeg merker at mangel på akademisk erfaring gjør at begrepsomfanget blir noe redusert, men på den andre siden så bør det ikke være slik at seriekritikk er forbeholdt intellektuelle. I det hele tatt er jeg nokså komfortabel med at selv en uten høyere utdannelse skriver tegneseriekritikk, og mener at det ikke gjør mitt arbeid som seriekritiker mindre relevant eller seriøs, selv om jeg jo ser at for eksempel Øyvind Holen og Morten Harper er langt mer presise i sine anmeldelser enn hva jeg klarer å få til. Samtidig savner jeg anmeldere som Finn Bjørklid, Erik Tunstad, Kurt Østergaard og Anders Giæver som på mange måter var de som inspirerte meg til å skrive om tegneserier på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet. Jeg synes det er beklagelig at disse ikke fortsatte å skrive om tegneserier, og tok tegneseriekritikken eller –journalistikken videre med å utgi gode bøker om tegneserier, noe vi har altfor lite av.

Nå finnes det flere gode anmeldere i dag, så situasjonen rundt den kritiske vurderingen av tegneserier er sannsynligvis bedre i dag enn den noen gang har vært, og jeg håper å kunne være med å gi mitt bidrag til holde nivået oppe. Jeg vil på ingen måte hevde at Seriekritikk.no er alene om å ta tegneserier på alvor, men at det er en fin vignett som uttrykker hva jeg er ute etter, jo det mener jeg da absolutt.

lørdag 26. september 2009

Seriekritikk.no opp og går...

Jeg har jobba siden starten av august med et nytt nettsted om tegneserier, kalt Seriekritikk.no. Det vil si, ideen har vært der i nærmere to år, men ting tar tid og i sommer føltes det som om ideen hadde modnet nok, og var klar til høsting.

Fram til cirka mai 2008 jobba jeg med Tegneserier.no, men når Tegneseriemuseet valgte å ikke satse videre på det, så ville jeg heller prøve å senke ambisjonsnivået til et nivå som var overkommelig å klare å holde, selv på mer eller mindre idealistisk basis. Jeg har skrevet anmeldelser av tegneserier siden høsten 1988, og har alltid syntes at det er det morsomste å skrive, og det viktigste. Dessuten går en anmeldelse ikke så lett ut på dato som en nyhet, trenger langt mindre research (normalt bare å lese serien), og jo flere som anmelder serier, jo bedre er det.

Ergo var det lett å finne ut at det var tegneseriekritikk jeg ville satse på.

Enn annen viktig forutsetning er at jeg i vinter begynte å snuse på Joomla . Jeg hadde tidligere stort sett jobbet med egenutviklede CMS-løsninger som var skrevet i gammeldags ASP, og etter hvert innsett at det nok ikke var framtida. Standardløsninga er jo Apache med PHP og MySQL, og jeg brukte litt tid på å sette meg litt inn i dette. Etter hvert har jeg fått installert en slik løsning både på Mac Minien og på min bærbare Vista PC. Det CMS-systemet som oftest kom opp som anbefalt var Joomla. Ut ifra prinsippet om å ikke gå over bekken etter vann ble det til at jeg kikka på det, og har forløpig ikke kommet så mye videre.


Sammen med Tor Kjetil på Arkitektum har jeg i høst levert flere Joomla-løsninger, først og fremst for lokale organisasjoner som Apple Aid og Evju Bygdetun. Skal man bli kjent med ting så må man ta det i bruk, så jeg har derfor også tatt det i bruk til både egne hjemmesider (som ikke er klar enda) og altså Seriekritikk.no. Snart vil jeg også gå i gang med løsninger for Jakt-og fiskeforeningen og Røde Kors.

Men tilbake til Seriekritikk.no. Jeg har valgt å legge sidene på en server fra One.com. Ene og alene fordi man tilsynelatende får ganske mye for 10 kr i måneden. Erfaringen så langt har vært grei, men jeg har opplevd både nedetid og litt treige linjer, uten at jeg er sikker på om feilen har oppstått lokalt i Bø hvor jeg sitter og jobber, hos One.com eller et sted i mellom.

Erfaringene med Joomla er også litt blandet. Til mitt bruk på Seriekritikk.no er den for så vidt helt grei, men jeg savner muligheten av å ha kontrollen og å lage en totalløsning slik jeg har gjort tidligere. Men jeg tror at jeg etter hvert kommer mer og mer inn i ting og får bedre forståelse for hvordan ting skal være eller bør gjøres.

Det første jeg sleit med var selve koden som ble generert. I mine øyne var det utrolig dårlig kvalitet på den etter 2009 standard. Så fant jeg ut at malen Beez, som følger med som en av standardene, var nokså kosher med tanke på vettug og moderne kode. Derfor tok jeg utgangspunkt i den og har egentlig endret koden i svært beskjeden grad for å tilpasse til min layout. Det har i hovedsak kun vært endringer i CSS-filene. For moro skyld har jeg også lagt inn noen effekter for de få utvalgte som bruker de siste utgavene av Chrome og Firefox, som avrunda hjørner og drop/box shadow. Det gjør at CSS-koden ikke validerer, men skitt au, litt eksperimentering må man ha, og det er sannsynligvis bare et tidsspørsmål før det tas i bruk rund baut.

For å fylle Seriekritikk.no med innhold har jeg hentet ut anmeldelser jeg har skrevet for Tegneserier.no, og da kun de som har fått karakter 8 og 9 (jeg ga aldri 10 i karakter til noen på Tegneserier.no). Ikke alt er lagt inn enda, men med unntak av julehefter vil de komme etter hvert. Muligens vil også en god del av anmeldelsene jeg skrev som fikk 7 eller dårligere også komme med, men det avhenger av hvor god eller relevant jeg mener selve anmeldelsen er selvfølgelig. Enkelte av anmeldelsene som jeg har skrevet og lagt ut på Seriekritikk.no, som Carl Barks' beste, er veldig snaue og mer å anse som en omtale eller leseranbefaling og ikke helt av den kvaliteten som jeg mener både verket, forlaget og serieskaperen fortjener. Det er mulig jeg på et senere tidspunkt lager en kategori for slike korte og to-the-point omtaler, da de er ganske kjappe å lage, og for svært mange er det mer enn nok. Men jeg har altså en hang til å gå grundigere til verks, og vil så langt som det er mulig prøve å skrive kritikk som oppfattes som skikkelig og seriøs. Det betyr ikke at den må være lang, men svært ofte blir det slik, da verkene gjerne inspirerer og skaper ettertanke og refleksjon.

Jeg har vel også skrevet et femtitalls anmeldelser andre steder, i hovedsak for TEGN, Bobbla/Bobla og Bild & Bubbla som jeg også vil gå gjennom og legge ut hvis jeg mener de tåler det. Både disse og de som er hentet fra Tegneserier.no vil være merket med det.

Jeg har valgt å ikke bruke karakterskjema på de tegneseriene jeg omtaler. Årsaken er først og fremst praktisk, siden jeg rett og slett ikke fant et system for det, og fordi jeg ikke har tatt meg tid til å lage et. Jeg vet at mange ser på terningkast som nedverdigende og en forenkling av kritikerrollen, og langt på vei kan man vel være enig i det, men det har også en annen side. Det gjør det enklere å orientere seg, og skaper i stor grad nyskjerrighet og leselyst. Problemet er at de aller fleste seriene er mer eller mindre midt på treet eller rett over midten rent kvalitetsmessig. Dermed ender man opp med en drøss med 3'ere eller 4'ere, eller i tilfelle Tegneserier.no, med mange på 6 og 7. Ut fra egen erfaring så er man gjerne mest interessert i det aller beste, eller så leser man med fryd om de aller svakeste. De i mellom glemmer man gjerne lett, til tross for at det er der normen ligger, og det er der man finner ut hvordan ståa egentlig er med tegneseriemediet. Så inntil videre er det uaktuelt med karakterer på Seriekritikk.no, men om jeg lager en egen kategori for korte omtaler så kan det hende at det dukker opp likevel, vi får se.

Det jeg har gjort er å dele inn anmeldelsene inn i kategorier. Noen er logiske, som film og fagstoff, men jeg var også rimelig kalr på at jeg ville ha med en kategori for klassikere og en for nyere utgivelser. Jeg endte også opp med å lage en sekkekategori med det heller lite kreative navnet Merkverdigheter der jeg tenkte å putte inn ting som jeg ikke finner naturlig å putte andre steder. Jeg er også usikker på å kalle serieutgivelser over 5 år for klassikere, men inntil videre har de nå havnet i den kategorien.

Det er mulig å annonsere på Seriekritikk.no. Jeg tror at jeg bør ha en inntekt på minst 60 000 i året for å forsvare egen innsats, og minst like mye for å kjøpe inn materiell, om ikke mer. Hvorvidt Seriekritikk.no blir et fora som det er naturlig å annonsere på er vanskelig å si. I første omgang er det vel heller snakk om å appellere til bransje og andre om nødhjelp for å holde ting i gang. Det meste hadde Tegneserier.no 1800-2000 daglige besøkende, men jeg tviler på at Seriekritikk.no noensinne vil få slike besøkstall. 10% av dette bør være mulig å klare i løpet av et par år, og da bør målsetningen om minimum 60 000 i annonseinntekter også være en innen rekkevidde. Klarer jeg å vise til en viss egeninntekt tror jeg også at det kan være relevant å søke om midler fra det offentlige eller organisasjoner, selv om jeg nok tror at det er et stykke fram dit.

Markedsføringsmessig så har jeg i første omgang brukt Facebook, siden jeg har store deler av det norske seriemiljøet på min venneliste. Det jeg har gjort er å lage en profilside om Seriekritikk.no og sendt informasjon om denne ut på vennelista. På denne profilsida har jeg så lagt ut informasjon om de nye anmeldelsene som jeg har skrevet (kun 2 før meldinga gikk ut), som igjen deles på min egen Facebook-side. Jeg har også laget et coverarkiv. Dette vil jeg fortsette med, samtidig som jeg ukentlig vil sende ut oppdateringer med oversikt over det som har blitt lagt ut på nettsidene og kankje noen relevante tips om hvordan man f.eks. skal registrere seg som bruker o.l. Samme informasjon vil sansynligvis også havne på det ukentlige nyhetsbrevet som da etter planen vil bli sendt ut på fredager. Twitter vil bli brukt til å legge ut linker til nye anmeldelser, mens bloggen her nok heller kommer til å ta for seg bakom-tanker og slikt. Foruten masse annet rart selvfølgelig. I morgen kveld blir det sendt ut pressemelding om Seriekritikk.no, så helga vil i hovedsak gå til å fikse ting som jeg vet at skal fikses, bl.a. er det noe kødderi med kommentar-feltet, og Avatar-modulen som jeg opprinnelig la inn ødela layouten...

I tillegg blir det skriving av nye anmeldelser, ihvertfall den nye utgaven av Inkalen som jeg tenkte å publisere på mandag.