onsdag 30. september 2009

Haren er utrydningstruet

Jeg er over gjennomsnittet interessert i harejakt. Det ligger til familien. Far min har hatt flere harehunder, fordelt på mange raser: Finskestøver, Hamiltonstøver, Dunker, Schweitserstøver og Hygen, samt blandinger med bl.a. Luzernstøver. Og da vet jeg ikke om jeg har fått med alt. De siste 10 åra er det imidlertid Hygenstøvere som har blitt brukt.

Harehunder er drivende hunder, og utelukkende støvere. I følge norsk lovverk er drivende hunder beskrevet som: Løs på drevet halsende hund, altså at den gjør når den er på sporet av en hare, eller loser som det heter i harehundterminologien. Jegerne kan utfra losmålet si hvor langt etter haren hunden er, eller hvor nøye den klarer å følge sporet.

Harejakt er tradisjonsjakten par excellence her i landet. Den ble introdusert av tyske offiserer og gruveingeniører som kom til Norge under dansketiden fra 1600-tallet og framover, og mange av termene som benyttes har sitt opphav i det tyske språk, som nevnte los av det tyske ordet for løs, som altså indikerer at nå er haren på beina og hunden halsende etter. Et annet velkjent begrep er dot, som benyttes når haren har falt, og som er en fornorsking av det tyske ordet tot, som betyr død.

Harejakta har gjennomført noe av en klassereise. Fra å være forbehold overklassen, gjerne utført som overdådige selskapsjakter på Østlandet, har det i dag en traust og sidrompa status. Mens dagens overklasse foretrekker rype- og storviltjakt på eksklusive vald, er unge jegere opptatt av mer actionprega jaktformer der man tross alt kan få flere skuddsjanser. For det er en kjensgjerning at haren nærmer seg rødlista med uhyggelig stor fart. Jaktstatistikken forteller at det i fjor ble felt under 20% antall harer sammenlignet med toppåra på 80-tallet. Altså en nedgang på 80% på 20 år. Det er dramatisk! Dessverre utløser ikke dette noen alarmer blant bevilgende myndigheter ovenfor forskerne, noe Nationen kunne melde ved jaktstart. Et annet resultat er at færre jakter hare, og dermed står våre nasjonale harehundraser i fare for å dø ut, i første rekke Hygen og Haldenstøver kan siste nummer av Jakt & Fiske melde.

Som pasjonert harejeger er det deprimerende å se hvordan harebestanden har utviklet seg. Selv har jeg ikke skutt mer enn to harer på 15 år i det området jeg jakter mest i. Jeg mener at jeg med fullt belegg kan hevde at det er minst 10 ganger så mye elg i området som det er hare. Det er mildt sagt ulogisk at en plasskrevende art som elg skal være så dominant sammenlignet med hare.

Hva er så årsaken til dette? Det finnes et uttall teorier. Sannsynligvis er det mer enn en årsak. Her er noen av teoriene som er blitt nevnt:

  • utkonkurrering av storvilt som elg og hjort

  • Stor predasjon av sterkt voksende rovdyrarter som gaupe, rev og mår, samt ikke jaktbare rovfugler som kongeørn og musvåk

  • Vanskelig klimaforhold, bl.a. flere snøløse perioder vinterstid som gjør haren mer synlig i sin vinterdrakt

Jeg har vel selv mest tro på de to siste faktorene, da den enorme bestanden på åttitalet falt sammen med at revebestanden var langt nede på grunn av skabb, og andre rovdyr var langt mer sjeldne enn i dag. Jeg mener å tolke at fra ”rovdyreksplosjonen” på nittitallet tok til så har haren hatt en nedadgående tendens. I første omgang så ser det derfor ut til haren i dag er utsatt for en langt sterkere predasjon enn tidligere, kombinert med at klimaendringer gjør den svakere stilt i kampen for å beskytte seg.

Skal de kommende generasjoner også kjenne spenninga når harelosen nærmer seg holder det imidlertid ikke med teorier, da må man vite, og sette inn nødvendige tiltak for å sikre at harebestanden kan stabilisere seg og helst vokse til tidligere nivåer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar