onsdag 20. januar 2010

Nei til våpengarderobe, ja til kontroll!

Begrepet våpengarderobe ble innført i den nye våpenforskriften som kom i 2008, og som ble gjeldende fra og med juli 2009. Begrepet innebærer at man som kvalifisert våpeneier er begrenset til å ha i sitt eie inntil 6 komplette våpen for jaktbruk. Våpen for trening/sportsbruk kommer utenom dette. For samlere finnes det egne regler. Såkalte systemvåpen der man kan ha mange løp til ett våpen teller kun som ett våpen.
For de fleste jegere vil kanskje dette antallet oppleves som romslig nok, men for jegere som driver allsidig jakt, og som ikke ønsker å kvitte seg med gamle våpen når nye kjøpes inn, føles denne begrensningen uforståelig og unødvendig, samtidig som systemet ikke inneholder noen fleksibilitet i forhold til å gå utover dette antallet.
Rent prinsipielt er det også vanskelig å finne noen som helst motivasjon for hvorfor man i det hele tatt skal ha en slik begrensning. Sammenligner man med for eksempel biler, som jo som kjent dreper flere hundre personer årlig, ligger det i dag ikke noen begrensning på hvor mange biler den enkelte person med sertifikat kan ha. Ser man på andre farlige redskaper som kniver, økser og diverse redskaper og verktøy foreligger det heller ingen begrensninger, og heller ikke noen krav til offentlig godkjenning for bruk og oppbevaring slik det gjør med skytevåpen.
Våpengarderoben innebærer i så måte en stigmatisering av norske jegere, og står i sterk kontrast til norsk våpenkultur og –tradisjon, der et edruelig forhold til våpen alltid har vært det gjeldende, og som i dag ivaretas blant annet gjennom Jegerprøven som alle nye jegere siden tidlig på 1980-tallet har måttet gjennomgå, der respekt for våpen og trygg behandling av våpen er de sentrale punkt.
Våpengarderoben oppleves derfor som et tillitsbrudd mellom det offentlige Norge og den norske jegerstanden, der norske jegere antas å ikke selv kunne kontrollere en antatt våpengalskap, med mistanke om tragiske konsekvenser som et mulig resultat av en slik sinnslidelse. Enhver logisk slutning bør imidlertid kunne konkludere med at det holder med ett våpen for å utøve skade på seg selv eller andre, så antall jaktvåpen vil i så fall være fullstendig irrelevant. Det er heller ingen tvil om at personer i spesielle sykdomsbilder med tilgang til våpen utgjør en stor fare for både seg selv og andre, men en våpengarderobe vil ikke i seg selv endre dette farebildet.
Med dagens krav til våpenskap fra første våpen bør faren for at våpen kommer på avveier også være betydelig redusert. I det kriminelle miljøet er det heller ikke jaktvåpen som er mest ettertraktet, men derimot våpen med et langt mer militært preg, som pistoler og halvautomatiske våpen med stor magasinkapasitet. Våpen som heller ikke er lovlige å bruke på jakt, og som i begrenset grad er tilgjengelige på det åpne norske våpenmarkedet.
Et tiltak som derimot ville være av vesentlig betydning ville være at man gjennomførte kontroll av at norske våpeneiere faktisk oppbevarte våpen forskriftsmessig, og at man ved en ny våpensøknad var pålagt et besøk av politiet for å godkjenne oppbevaringen og økningen i antall våpen. En økning i søknadsavgiften ville kunne kompensere for de økte utgiftene som det offentlige fikk med en slik kontroll, og norske våpeneiere ville sannsynligvis ha stor forståelse for en slik ordning.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar