Fire tegneserier blant tiårets beste bøker

Britiske Times har kåret tiårets beste bøker, og funnet plass til hele fire tegneserier, en av dem er sågar uten tekst!

På 79. plass finner vi Jimmy Corrigan, the Smartest Kid on Earth av Chris Ware som kommer på norsk om ikke så altfor lenge. Boken kom ut i 2000, men er strengt tatt en redigert utgave av serier som går tilbake til tidlig på nittitallet. Men denne samlingen ble Wares store gjennombrudd også utenfor tegneseriens boble. ”The bleak, beautiful story of an awkward middle-aged man’s trip to meet his father for the first time is told in painstaking, diagrammatic strips, rewriting the linear comics rule-book. The New Yorker called it the “first formal masterpiece of [the] medium”, skriver The Times i sin begrunnelse.

Fun Home: A Family Tragicomic av Alison Bechdel (Husfred, Egmont 2007) kommer på en sterk 42. plass. “Bechdel, previously known for her cult comic strip Dykes to Watch Out For, in 2006 produced a memoir about her relationship with her father, a funeral director and closet homosexual. Intricately and elegantly written and drawn, it was a further milestone in the triumphant march of the graphic novel. Alison Bechdel on Fun Home "Of course I’m delighted that Fun Home has met with such success, but it still strikes me as very unlikely that an odd, cerebral story about a lesbian and her closeted gay suicidal mortician father would have struck a chord with anyone but me"

The Arrival av Shaun Tan (Ankomsten, Egmont 2008) er noe så sjeldent som en serieroman uten ord. At den i tillegg havner på 35. plass over tiårets viktigste bøker må sies å være enda mer ekstraordinært! ”The Australian illustrator Tan delineates the strange, sad experience of immigration in stunning, sepia-toned, exquisitely detailed, wordless panels. An imaginative triumph, and every home should have one.” Skriver The Times, hverken mer eller mindre!

Men det mest bemerkelsesverdige er nok at Marjane Satrapis Persepolis (No Comprendo Press, 2005) havner på 2. plass på lista over tiårets beste bøker, før Barak Obama selvbiografi, men etter Cormac McCarthys The Road. ”With its feisty, irresistible heroine and shapely, naive style, Satrapi’s comic-book account of her childhood during the Islamic Revolution in Iran is hugely enjoyable — and an essential, humanising eye-opener on a little-understood country. From an interview with Oprah Winfrey, 2007”

Sånn for kuriositetens skyld så kom også Per Pettersons Ut og stjæle hester med på lista som eneste norske bok, på 68. plass. ”Superb Scandinavian noir”, kaller The Times den. 9/11 Rapporten er også med på lista, og siden den også er kommet i tegneserieform kan man kanskje tilskrive den på lista over serier? Bestselgere som Harry Potter, Twilight og Da Vinci-koden er også med. Den siste klarer kunststykket å havne både på tiende plass over de beste bøkene, og å topp lista over tiårets verste bøker…

Også andre har laget lister: The Amazing Adventures of Kavalier & Clay av Michael Chabon topper lista over tiårets beste romaner hos Paste Magazine. Boka vant Pulitzerprisen i 2000, og omhandler det jødiske serieskapermiljøet i New York på slutten av 30-tallet og begynnelsen av 40-tallet, med klare referanser til virkelige personer og hendelser. Paste Magazine har sin egen tegneserieliste også, og på toppen der finner vi Blankets av Craig Thompson (Tepper, Egmont 2007), som også er på 7. plass på deres liste over de beste romanene.

Graphic Books best sellers, part I

Comments on the New York Times best seller list Graphic Books November 5th, 2009

Hardcovers

Interesting to notice that the Hardcover list is filled with either adaptions or genre work. The Joker is popular as well it seems, holding three places in a row from 6th to 8th (where we even find the classic tale of Jokers origin: The Killing Joke). The must read on the list is of course The Book of Genesis by Robert Crumb and Pride and Prejudice by Butler and Petrus. The cover of the latter is worth the price alone! Four of the titles is new on the list.

Paperbacks

The paperback list is a tiny bit more diversed. Two more Alan Moore classics, Watchmen and V for Vendetta as well as another classic from the 80's Arkham Asylum by Morrison and McKean. Jeph Loebs Batman tales The Long Halloween and Hush is also considered classics by some. Those titles is half the list alone! A rather conservative selection. The only non-genre work is of course Logicomix, one of the most interesting comics from 2009. Of the other titles is it worth to mention The Umbrella Academy by writer (and My Chemical Romance lead singer) Gerard Way and artist Gabriel Bá. A bizarre take on the superhero team comics. No new title on the list.

Manga

The Manga list is far more fresher. Half the list is new titles, and of the other half tree titles are in their second week. Tsubasa, Reservoir chronicle is the only title with two volumes on the list. Yu-Gi-Oh! R and Soul Eater are the titles with lowest volume numbers (1) while Naruto is the title with the highest volume number (46). Two titles stands out from the rest by originality: Death Note: L, change the WorLd is in fact a novel and not a manga. It is also an adaption of the movie by the same name, a spin-off of the original manga. Maximum Ride is a manga style adaption of the book series by american writer James Patterson, illustrated by korean Manhwa artist NaRae Lee.

Hva innebærer det egentlig å ta tegneserier på alvor?

«Tar tegneserier på alvor» er vignetten jeg bruker på Seriekritikk.no. Men hva betyr egentlig det i praksis?

På siden «Om Seriekritikk.no» har jeg under overskriften Formål, filosofi og verdier beskrevet hva jeg prøver å oppnå med nettstedet. Av særlig interesse er følgende setning: «Til grunn ligger et positivt syn på tegneserier, der selve mediet i seg selv er større enn det enkelte verk eller den enkelte utøver.» Med det mener jeg at ideen Tegneserie, eller det potensiale som tegneseriemediet rommer, er det jeg anser som vesentlig. I neste avsnitt kommer så ambisjonen min: «Derfor vil den kritikken som man finner her fokusere på i hvor stor grad den enkelte serien utnytter det potensialet som mediet gir serieskaperen, og hvilken kunstnerisk kvalitet som gjenspeiles gjennom dette.» Hvorvidt jeg i det hele tatt er i nærheten av å formidle noe slikt overlate jeg til andre å bedømme, men så lenge jeg har skrevet om serier har det vært en målsetning for meg å vise at tegneserier er noe langt mer enn hva man ser gjenspeilet i det enkelte verk.

Tradisjonelt har tegneseriekritikken hatt det motsatte standpunkt, nemlig at mediet i seg selv er lite interessant, og at de enkelte verk uttrykker mediets egenverdi. Ergo havner man lett på det standpunkt at tegneserier er søppel fordi så utrolig mye som er utgitt av tegneserier har en lav om noen egenverdi utover tidtrøyte. For å problematisere dette eksempelet så kan det selvfølgelig også gi det motsatte resultat, nemlig at man kun liker noen spesifikke serier fordi disse gir en gode leseopplevelser, mens man overser serier som avviker fra hva man er vant til. Dette siste standpunktet er utvilsomt det mest utbredte, også i tegneseriemiljøet som sådan, og er også forståelig ut fra en serielesers synspunkt.

Jeg tror at årsaken til at jeg har et annet utgangspunkt er at jeg tross alt startet som en serieskaper, selv om det vel er å ta det langt å hevde at jeg noen gang har kommet lengre enn amatørnivået når det gjelder å lage serier og leve av det. At jeg allerede i tidlig alder lot meg fascinere av hvor stor variasjon det var i tegneseriemediet er også vesentlig. Hovedårsaken er nok ukebladet Tempo som jeg oppdaget som åtteåring og som jeg i dag har en komplett samling av (ikke bare av rent nostalgiske årsaker). Her blandet man genre og uttrykk over en lav sko, humor og spenning, karikert og realistisk, western og motorsport. Det meste var representert. Et annet spennende aspekt var at siden bladet var blant de få som oppga serieskapernes navn, kunne man se at særlig forfatterne gikk igjen, og at de mestret flere typer serier. Det gjør at man tidlig fikk forståelsen av at tema og uttrykk er uavhengig av tegneseriemediet og serieskaperne. Oppfattelsen av kvalitet er selvfølgelig annerledes over 30 år etter, og i rettferdighetens navn er det langt mellom de store kunstneriske høydepunkta i Tempo om vi blar i de gamle ukebladene i dag. På den annen side er jo Tempo hyllet av flere for sine gode leseopplevelser, bl.a. i Slyngel og av Jokke. Nå det er ingen grunn til å tvære mer ved det, jeg får heller komme tilbake til Tempo i en omtale, men det vesentlige er at jeg mener at det er et av mine utgangspunkter, ved siden av bakgrunnen som serieskaper. For som serieskaper søker man gjerne inspirasjon, særlig i en innledende fase der man kanskje er på søken etter et eget uttrykk. Jeg oppdaga voksenseriene på midten av åttitallet, en oppdagelse som fant sted sammen med min egen senpubertet (i den grad en mann noen gang kommer ut av puberteten) og etableringen av begrepet serier for voksne i Norge. I denne perioden kom det flere serier som i dag har høy klassikerstatus, og som ga meg utrolig mange gode leseopplevelser og bare forsterket inntrykket av at mediet nærmest var grenseløst.

Problemet med et standpunkt av den typen jeg har omkring tegneserier er at utgangspunktet er udefinerbart og for mange blir kanskje det uklart og vanskelig å forholde seg til. Men nå er ikke mitt forsøk på å skrive om tegneserier et vitenskapelig forsøk på å forstå tegneseriemediet, men en heller et forsøk å beskrive leseopplevelser, relevant kunnskap og en kvalifisert men helt subjektiv vurdering av de kunstneriske kvaliteter slik jeg oppfatter dem. Jeg merker at mangel på akademisk erfaring gjør at begrepsomfanget blir noe redusert, men på den andre siden så bør det ikke være slik at seriekritikk er forbeholdt intellektuelle. I det hele tatt er jeg nokså komfortabel med at selv en uten høyere utdannelse skriver tegneseriekritikk, og mener at det ikke gjør mitt arbeid som seriekritiker mindre relevant eller seriøs, selv om jeg jo ser at for eksempel Øyvind Holen og Morten Harper er langt mer presise i sine anmeldelser enn hva jeg klarer å få til. Samtidig savner jeg anmeldere som Finn Bjørklid, Erik Tunstad, Kurt Østergaard og Anders Giæver som på mange måter var de som inspirerte meg til å skrive om tegneserier på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet. Jeg synes det er beklagelig at disse ikke fortsatte å skrive om tegneserier, og tok tegneseriekritikken eller –journalistikken videre med å utgi gode bøker om tegneserier, noe vi har altfor lite av.

Nå finnes det flere gode anmeldere i dag, så situasjonen rundt den kritiske vurderingen av tegneserier er sannsynligvis bedre i dag enn den noen gang har vært, og jeg håper å kunne være med å gi mitt bidrag til holde nivået oppe. Jeg vil på ingen måte hevde at Seriekritikk.no er alene om å ta tegneserier på alvor, men at det er en fin vignett som uttrykker hva jeg er ute etter, jo det mener jeg da absolutt.

Seriekritikk.no opp og går...

Jeg har jobba siden starten av august med et nytt nettsted om tegneserier, kalt Seriekritikk.no. Det vil si, ideen har vært der i nærmere to år, men ting tar tid og i sommer føltes det som om ideen hadde modnet nok, og var klar til høsting.

Fram til cirka mai 2008 jobba jeg med Tegneserier.no, men når Tegneseriemuseet valgte å ikke satse videre på det, så ville jeg heller prøve å senke ambisjonsnivået til et nivå som var overkommelig å klare å holde, selv på mer eller mindre idealistisk basis. Jeg har skrevet anmeldelser av tegneserier siden høsten 1988, og har alltid syntes at det er det morsomste å skrive, og det viktigste. Dessuten går en anmeldelse ikke så lett ut på dato som en nyhet, trenger langt mindre research (normalt bare å lese serien), og jo flere som anmelder serier, jo bedre er det.

Ergo var det lett å finne ut at det var tegneseriekritikk jeg ville satse på.

Enn annen viktig forutsetning er at jeg i vinter begynte å snuse på Joomla . Jeg hadde tidligere stort sett jobbet med egenutviklede CMS-løsninger som var skrevet i gammeldags ASP, og etter hvert innsett at det nok ikke var framtida. Standardløsninga er jo Apache med PHP og MySQL, og jeg brukte litt tid på å sette meg litt inn i dette. Etter hvert har jeg fått installert en slik løsning både på Mac Minien og på min bærbare Vista PC. Det CMS-systemet som oftest kom opp som anbefalt var Joomla. Ut ifra prinsippet om å ikke gå over bekken etter vann ble det til at jeg kikka på det, og har forløpig ikke kommet så mye videre.

Sammen med Tor Kjetil på Arkitektum har jeg i høst levert flere Joomla-løsninger, først og fremst for lokale organisasjoner som Apple Aid og Evju Bygdetun. Skal man bli kjent med ting så må man ta det i bruk, så jeg har derfor også tatt det i bruk til både egne hjemmesider (som ikke er klar enda) og altså Seriekritikk.no. Snart vil jeg også gå i gang med løsninger for Jakt-og fiskeforeningen og Røde Kors.

Men tilbake til Seriekritikk.no. Jeg har valgt å legge sidene på en server fra One.com. Ene og alene fordi man tilsynelatende får ganske mye for 10 kr i måneden. Erfaringen så langt har vært grei, men jeg har opplevd både nedetid og litt treige linjer, uten at jeg er sikker på om feilen har oppstått lokalt i Bø hvor jeg sitter og jobber, hos One.com eller et sted i mellom.

Erfaringene med Joomla er også litt blandet. Til mitt bruk på Seriekritikk.no er den for så vidt helt grei, men jeg savner muligheten av å ha kontrollen og å lage en totalløsning slik jeg har gjort tidligere. Men jeg tror at jeg etter hvert kommer mer og mer inn i ting og får bedre forståelse for hvordan ting skal være eller bør gjøres.

Det første jeg sleit med var selve koden som ble generert. I mine øyne var det utrolig dårlig kvalitet på den etter 2009 standard. Så fant jeg ut at malen Beez, som følger med som en av standardene, var nokså kosher med tanke på vettug og moderne kode. Derfor tok jeg utgangspunkt i den og har egentlig endret koden i svært beskjeden grad for å tilpasse til min layout. Det har i hovedsak kun vært endringer i CSS-filene. For moro skyld har jeg også lagt inn noen effekter for de få utvalgte som bruker de siste utgavene av Chrome og Firefox, som avrunda hjørner og drop/box shadow. Det gjør at CSS-koden ikke validerer, men skitt au, litt eksperimentering må man ha, og det er sannsynligvis bare et tidsspørsmål før det tas i bruk rund baut.

For å fylle Seriekritikk.no med innhold har jeg hentet ut anmeldelser jeg har skrevet for Tegneserier.no, og da kun de som har fått karakter 8 og 9 (jeg ga aldri 10 i karakter til noen på Tegneserier.no). Ikke alt er lagt inn enda, men med unntak av julehefter vil de komme etter hvert. Muligens vil også en god del av anmeldelsene jeg skrev som fikk 7 eller dårligere også komme med, men det avhenger av hvor god eller relevant jeg mener selve anmeldelsen er selvfølgelig. Enkelte av anmeldelsene som jeg har skrevet og lagt ut på Seriekritikk.no, som Carl Barks' beste, er veldig snaue og mer å anse som en omtale eller leseranbefaling og ikke helt av den kvaliteten som jeg mener både verket, forlaget og serieskaperen fortjener. Det er mulig jeg på et senere tidspunkt lager en kategori for slike korte og to-the-point omtaler, da de er ganske kjappe å lage, og for svært mange er det mer enn nok. Men jeg har altså en hang til å gå grundigere til verks, og vil så langt som det er mulig prøve å skrive kritikk som oppfattes som skikkelig og seriøs. Det betyr ikke at den må være lang, men svært ofte blir det slik, da verkene gjerne inspirerer og skaper ettertanke og refleksjon.

Jeg har vel også skrevet et femtitalls anmeldelser andre steder, i hovedsak for TEGN, Bobbla/Bobla og Bild & Bubbla som jeg også vil gå gjennom og legge ut hvis jeg mener de tåler det. Både disse og de som er hentet fra Tegneserier.no vil være merket med det.

Jeg har valgt å ikke bruke karakterskjema på de tegneseriene jeg omtaler. Årsaken er først og fremst praktisk, siden jeg rett og slett ikke fant et system for det, og fordi jeg ikke har tatt meg tid til å lage et. Jeg vet at mange ser på terningkast som nedverdigende og en forenkling av kritikerrollen, og langt på vei kan man vel være enig i det, men det har også en annen side. Det gjør det enklere å orientere seg, og skaper i stor grad nyskjerrighet og leselyst. Problemet er at de aller fleste seriene er mer eller mindre midt på treet eller rett over midten rent kvalitetsmessig. Dermed ender man opp med en drøss med 3'ere eller 4'ere, eller i tilfelle Tegneserier.no, med mange på 6 og 7. Ut fra egen erfaring så er man gjerne mest interessert i det aller beste, eller så leser man med fryd om de aller svakeste. De i mellom glemmer man gjerne lett, til tross for at det er der normen ligger, og det er der man finner ut hvordan ståa egentlig er med tegneseriemediet. Så inntil videre er det uaktuelt med karakterer på Seriekritikk.no, men om jeg lager en egen kategori for korte omtaler så kan det hende at det dukker opp likevel, vi får se.

Det jeg har gjort er å dele inn anmeldelsene inn i kategorier. Noen er logiske, som film og fagstoff, men jeg var også rimelig kalr på at jeg ville ha med en kategori for klassikere og en for nyere utgivelser. Jeg endte også opp med å lage en sekkekategori med det heller lite kreative navnet Merkverdigheter der jeg tenkte å putte inn ting som jeg ikke finner naturlig å putte andre steder. Jeg er også usikker på å kalle serieutgivelser over 5 år for klassikere, men inntil videre har de nå havnet i den kategorien.

Det er mulig å annonsere på Seriekritikk.no. Jeg tror at jeg bør ha en inntekt på minst 60 000 i året for å forsvare egen innsats, og minst like mye for å kjøpe inn materiell, om ikke mer. Hvorvidt Seriekritikk.no blir et fora som det er naturlig å annonsere på er vanskelig å si. I første omgang er det vel heller snakk om å appellere til bransje og andre om nødhjelp for å holde ting i gang. Det meste hadde Tegneserier.no 1800-2000 daglige besøkende, men jeg tviler på at Seriekritikk.no noensinne vil få slike besøkstall. 10% av dette bør være mulig å klare i løpet av et par år, og da bør målsetningen om minimum 60 000 i annonseinntekter også være en innen rekkevidde. Klarer jeg å vise til en viss egeninntekt tror jeg også at det kan være relevant å søke om midler fra det offentlige eller organisasjoner, selv om jeg nok tror at det er et stykke fram dit.

Markedsføringsmessig så har jeg i første omgang brukt Facebook, siden jeg har store deler av det norske seriemiljøet på min venneliste. Det jeg har gjort er å lage en profilside om Seriekritikk.no og sendt informasjon om denne ut på vennelista. På denne profilsida har jeg så lagt ut informasjon om de nye anmeldelsene som jeg har skrevet (kun 2 før meldinga gikk ut), som igjen deles på min egen Facebook-side. Jeg har også laget et coverarkiv. Dette vil jeg fortsette med, samtidig som jeg ukentlig vil sende ut oppdateringer med oversikt over det som har blitt lagt ut på nettsidene og kankje noen relevante tips om hvordan man f.eks. skal registrere seg som bruker o.l. Samme informasjon vil sansynligvis også havne på det ukentlige nyhetsbrevet som da etter planen vil bli sendt ut på fredager. Twitter vil bli brukt til å legge ut linker til nye anmeldelser, mens bloggen her nok heller kommer til å ta for seg bakom-tanker og slikt. Foruten masse annet rart selvfølgelig. I morgen kveld blir det sendt ut pressemelding om Seriekritikk.no, så helga vil i hovedsak gå til å fikse ting som jeg vet at skal fikses, bl.a. er det noe kødderi med kommentar-feltet, og Avatar-modulen som jeg opprinnelig la inn ødela layouten...

I tillegg blir det skriving av nye anmeldelser, ihvertfall den nye utgaven av Inkalen som jeg tenkte å publisere på mandag.