Hva innebærer det egentlig å ta tegneserier på alvor?

«Tar tegneserier på alvor» er vignetten jeg bruker på Seriekritikk.no. Men hva betyr egentlig det i praksis?

På siden «Om Seriekritikk.no» har jeg under overskriften Formål, filosofi og verdier beskrevet hva jeg prøver å oppnå med nettstedet. Av særlig interesse er følgende setning: «Til grunn ligger et positivt syn på tegneserier, der selve mediet i seg selv er større enn det enkelte verk eller den enkelte utøver.» Med det mener jeg at ideen Tegneserie, eller det potensiale som tegneseriemediet rommer, er det jeg anser som vesentlig. I neste avsnitt kommer så ambisjonen min: «Derfor vil den kritikken som man finner her fokusere på i hvor stor grad den enkelte serien utnytter det potensialet som mediet gir serieskaperen, og hvilken kunstnerisk kvalitet som gjenspeiles gjennom dette.» Hvorvidt jeg i det hele tatt er i nærheten av å formidle noe slikt overlate jeg til andre å bedømme, men så lenge jeg har skrevet om serier har det vært en målsetning for meg å vise at tegneserier er noe langt mer enn hva man ser gjenspeilet i det enkelte verk.

Tradisjonelt har tegneseriekritikken hatt det motsatte standpunkt, nemlig at mediet i seg selv er lite interessant, og at de enkelte verk uttrykker mediets egenverdi. Ergo havner man lett på det standpunkt at tegneserier er søppel fordi så utrolig mye som er utgitt av tegneserier har en lav om noen egenverdi utover tidtrøyte. For å problematisere dette eksempelet så kan det selvfølgelig også gi det motsatte resultat, nemlig at man kun liker noen spesifikke serier fordi disse gir en gode leseopplevelser, mens man overser serier som avviker fra hva man er vant til. Dette siste standpunktet er utvilsomt det mest utbredte, også i tegneseriemiljøet som sådan, og er også forståelig ut fra en serielesers synspunkt.

Jeg tror at årsaken til at jeg har et annet utgangspunkt er at jeg tross alt startet som en serieskaper, selv om det vel er å ta det langt å hevde at jeg noen gang har kommet lengre enn amatørnivået når det gjelder å lage serier og leve av det. At jeg allerede i tidlig alder lot meg fascinere av hvor stor variasjon det var i tegneseriemediet er også vesentlig. Hovedårsaken er nok ukebladet Tempo som jeg oppdaget som åtteåring og som jeg i dag har en komplett samling av (ikke bare av rent nostalgiske årsaker). Her blandet man genre og uttrykk over en lav sko, humor og spenning, karikert og realistisk, western og motorsport. Det meste var representert. Et annet spennende aspekt var at siden bladet var blant de få som oppga serieskapernes navn, kunne man se at særlig forfatterne gikk igjen, og at de mestret flere typer serier. Det gjør at man tidlig fikk forståelsen av at tema og uttrykk er uavhengig av tegneseriemediet og serieskaperne. Oppfattelsen av kvalitet er selvfølgelig annerledes over 30 år etter, og i rettferdighetens navn er det langt mellom de store kunstneriske høydepunkta i Tempo om vi blar i de gamle ukebladene i dag. På den annen side er jo Tempo hyllet av flere for sine gode leseopplevelser, bl.a. i Slyngel og av Jokke. Nå det er ingen grunn til å tvære mer ved det, jeg får heller komme tilbake til Tempo i en omtale, men det vesentlige er at jeg mener at det er et av mine utgangspunkter, ved siden av bakgrunnen som serieskaper. For som serieskaper søker man gjerne inspirasjon, særlig i en innledende fase der man kanskje er på søken etter et eget uttrykk. Jeg oppdaga voksenseriene på midten av åttitallet, en oppdagelse som fant sted sammen med min egen senpubertet (i den grad en mann noen gang kommer ut av puberteten) og etableringen av begrepet serier for voksne i Norge. I denne perioden kom det flere serier som i dag har høy klassikerstatus, og som ga meg utrolig mange gode leseopplevelser og bare forsterket inntrykket av at mediet nærmest var grenseløst.

Problemet med et standpunkt av den typen jeg har omkring tegneserier er at utgangspunktet er udefinerbart og for mange blir kanskje det uklart og vanskelig å forholde seg til. Men nå er ikke mitt forsøk på å skrive om tegneserier et vitenskapelig forsøk på å forstå tegneseriemediet, men en heller et forsøk å beskrive leseopplevelser, relevant kunnskap og en kvalifisert men helt subjektiv vurdering av de kunstneriske kvaliteter slik jeg oppfatter dem. Jeg merker at mangel på akademisk erfaring gjør at begrepsomfanget blir noe redusert, men på den andre siden så bør det ikke være slik at seriekritikk er forbeholdt intellektuelle. I det hele tatt er jeg nokså komfortabel med at selv en uten høyere utdannelse skriver tegneseriekritikk, og mener at det ikke gjør mitt arbeid som seriekritiker mindre relevant eller seriøs, selv om jeg jo ser at for eksempel Øyvind Holen og Morten Harper er langt mer presise i sine anmeldelser enn hva jeg klarer å få til. Samtidig savner jeg anmeldere som Finn Bjørklid, Erik Tunstad, Kurt Østergaard og Anders Giæver som på mange måter var de som inspirerte meg til å skrive om tegneserier på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet. Jeg synes det er beklagelig at disse ikke fortsatte å skrive om tegneserier, og tok tegneseriekritikken eller –journalistikken videre med å utgi gode bøker om tegneserier, noe vi har altfor lite av.

Nå finnes det flere gode anmeldere i dag, så situasjonen rundt den kritiske vurderingen av tegneserier er sannsynligvis bedre i dag enn den noen gang har vært, og jeg håper å kunne være med å gi mitt bidrag til holde nivået oppe. Jeg vil på ingen måte hevde at Seriekritikk.no er alene om å ta tegneserier på alvor, men at det er en fin vignett som uttrykker hva jeg er ute etter, jo det mener jeg da absolutt.